Jeg fortsetter med modellen som jeg presenterte her, nå ønsker jeg å se noe om det mentale rommet som møter det fysiske rommet. Det mentale rommet, kan også på et vis kalles for opplevelsesrommet. En fortellersituasjon foregår i et fysisk rom, men kanskje det som er enda viktigere er hvordan vi skaper det mentale rommet, det rommet hvor lytteren selv skal forestille seg det som skjer.
Hvordan hjelper vi lytteren til å gå inn i dette mentale rommet som bare er deres eget? Det er flere grep vi som fortellere gjør. For det første må vi hjelpe lytteren å forestille seg det som skjer i fortellingen.
Verktøy til dette er å skape indre bilder. Så lenge fortelleren vet hvordan fortellerverden, dens karakterer og karakterens handlinger ser ut, ned på detaljnivå, er det lettere for lytteren å se for seg det som skjer i fortellingen. Fortelleren forteller ikke alt, men har et økonomisk forhold til det som fortelles i den forstand at man gjør utvalg; og framhever det som er essensen. Så lenge fortelleren vet «alt» i fortellingen gjør dette også noe med måten man forteller på.
Når man lytter, tolker man. Og om det er vanskelig ord, eller informasjon som trengs å gis for at lytteren skal kunne følge fortellingen, kan man forklare dette på forhånd eller underveis i forestillingen, gjennom å bidra med synonymer eller bryte med fortellingen for å forklare noe som ikke forståelig.
Det fysiske er med på å forbinde det fysiske og det imaginære og er også et verktøy. Deiksis kaller jeg det, hvor fortelleren plasserer den imaginære verden gjennom bruk av kropp og ord inn i det fysiske rommet.
Fortelleren og lytteren har et performativt forhold. Dette betyr at fortelleren som den utøvende i en fortellersituasjon og gjennom estetiske virkemidler legger til rette for meningskaping mellom de som er tilstede. Fortelleren åpner for eksempel opp for interaksjon og lytter til lytternes behov.
Men det aller viktigste er kanskje at fortelleren hjelper lytteren å se fortellingen som en indre opplevelse.